Livstegn

Nå e det utrolig lenge si forrige blogginnlegg, av forskjellige grunner. Går fortsatt litt i tenkeboks om det e et poeng eller om eg har lyst å blogge nå når eg har komt hjem te Norge, så derfor blir det fort ofte bare liggende. Men eg må og sei at for to- tre uker si hadde eg brukt både tid og energi på både tekst og bilde, men av ein eller annen grunn så va det ikkje posta når eg sjekka bloggen seinere - og det fantes heller ingen lagra kladd. Sånt miste eg motivasjon av.

Så nå komme heller bare ein liten oppdatering. For eg e faktisk litt ute på reise igjen, og det e spennande.

Eg har vært i Finland og besøkt venner fra DTS. Ikkje bare fekk eg se at der e vakre steder utfor Norges grenser og i Skandinavia, men eg fekk nyte gode dager sammen med herlige venner og Jesus. Skolelederne våre va på besøk i helgå, og me va med på ungdomsmøte i kirkå kor Johnny talte. Herlige gjenforeninger og mye fin tid sammen. Me fekk oppmuntra og styrka kverandre i troå på nytt, i tillegg te å dela Jesus og be for Lahti og Finland.

På vei te mitt kjære hjemland Nord-Norge tok eg et stopp i Oslo, og blei og her overraska med fantastiske dager og unike møter, både med gamle og nye venner. Et par dager med 20 grader og grilling både på takterrasse og i park, gav sitt lille ekstra te at eg glede meg til å bli Oslobu te høsten :)

Nå sitte eg i nord på andre uken. Eg har fått komma tebake te gamle trakter, men og fått være med gode venner og et herlig nytt Fjellheimkull. Dag itte dag har me fått vært på undervisning eller møter, det e mat for både sjel og kropp.



















Peter og Andreas jobbde frivillig som missionbuildere noen mnd mens me va på Hawaii.



Hoppbakke-klatring :)



Helgefrokost på Fjellhaug.








Bollebaking etter lørdagsmøte i Oslo.




Nord-Norge <3






Jofrids 17 mai-frokost :)






Mi kjære Nordborg-venninne Ida






Finere vær enn i sør!






Fjellheimundervisning.






Fagert er landet du oss gav!


Nå e det eg, og sikkert du og, kan lure litt på ka som e poenget med alt dette. Flerne ganger har eg satt meg ner i det siste og tenkt at eg må få oppdatert litt, men oppdatert ka? Di som e interessert eller trenge å vita det, holde eg jo sannsynligvis kontakten med uten at eg må publisera offentlig blogg. Og koffer ska eg rosa opp og ner med bilder og det heile, alt det kjekke eg får vær med på?

Men så e det min bønn at det kan vær noe mer enn dette. At frykten for egentlig å bare vær "hei her e eg" og å ville framheva meg sjøl, ikkje ska få holda meg fra å faktisk tørra å dela litt.

For eg tror at livet e gitt av Gud, og så uendelig verdifullt. For alle mennesker. Eg ønske så sårt å få vær med å peika på dette. Gjennom store ting fra småglimt i hverdagen, gjennom herlige mennesker i alle verdens krinker og kroker, og aller mest gjennom ein Gud som finnes overalt. Alle steder kor eg har komt så regjere han, og har funne mennesker som har sagt ja te hans kall. Som har fått bli hans barn og kvila i den kjærligheten me e skapt te å leva i, og som ønske bringe dette evangeliet videre. Jesus sa me sko forkynna riket, fredsriket, for heile jordå. Og det skjer. Gud er på tronen ennu.

For den som finner meg, finner livet og får nåde hos Herren. Ordspr 8,35

Nå sitte eg på båten te Nordborg og ska ein gang te få et par dager her. Treffa venner og kjente igjen, få delt Guds godhet, og feira denne sammen med brødre og søstre. Nord-Norge teamet e og her denne ukå, og i mårå komme ein gjeng Fjellheimelever og blir med på møte. Store ting skjer, me må bare få be om øyne te å se det. For Guds rike e kje av denne verden, men sjøl om Jesus ikkje kom som stor og mektig hersker i verdens øyne, så går Ordet fram med kraft, mektigere enn noe annet våpen.

Far, du som e i Himmelen
La ditt navn holdas hellig, både i mitt og våre liv
La ditt rike komma, te Norge, Nord-Norge og Finnsnes
La din vilje skje, i mitt liv og overalt, sånn som det skjer i Himmelen

Ha ei fin uke i herlige vårdager! :)

Margunn

Verdens viktigste skole

Livets skole e vel di fleste kjent med. Likevel tenke me nok som oftest at kunnskap må jo komma gjennom den eine eller den andre skolen. Eller iallefall gjennom ei bok. (det siste kan nok kanskje stemma likavel, når ein tenke på bokå med stor B)

Eg har fått erfara litt vår institusjonsbaserte samfunn nå itte eg kom heim. "E du bare heima å jobbe nå?" "Ka ska du gjer te høsten? Ka ska du BLI?"
Eg har prøvd å holda meg te Guds ord og i dette. "Lær meg Herre DIN vei. Eg vil vandra i DIN sannhet." Gud seie at me ska tella våre dager. Kver einaste dag e gitt av han, og kunnskapen som e aller aller viktigast, som vare lengre enn ein utdannelse, ein jobb eller ei livstid, ja som blir i oss ein kilde med vann som velle fram til evig liv, den kunnskapen vil han gi oss kvar einaste dag - på vei gjennom livet og verden han har skapt rundt oss. Verdens viktigste skole altså. Og så altfor ofte nesten glemt fordi me tror an e så lite verdt.

Eg skrive fordi eg nettopp sjøl glemte viktigheten av livets aller viktigste skule. Kanskje ikkje glemte; eg har fortsatt å bedt Gud om å læra meg hans vei, å læra meg å sjå ka han vil læra meg kvar einaste dag. Men eg mista fokus. Som det så ofte skjer med oss mennesker. Med oss syndere. 


Gjennom livet har eg fått læra Jesus å kjenna, fått sett mer og mer av kem han e. Kor fantastisk livet med Jesus e. Han som E nettopp livet. Og kor lite liv det faktisk då blir for dei som leve uten Jesus. Kallet om å følga han har for meg fått et selvfølgelig salig ja, og stadig mer har eg skjønt at ein ting e viktigere enn alt; flerne må få se, flerne må få hørra. I utland og i Norge. Øyne som ikkje ser må bli åpna. 


Så nå har eg våre heima någen veker. Ikkje "bare jobba", men gjort litt det og, og gleda meg over å få bli litt bedre kjent med mennesker som ikkje kjenne Jesus. For å vær et vitne iblant di, men og for å gå på Herrens skole mens eg gjør det han daglig kalle meg te. Som å jobba. I møte med mennesker har eg våre så heldig å fått snakkt litt, spurt litt og prøvd å skjønt litt mer. Av Guds ord, av Guds verden. Koffer vil di kje tro? Hadde di visst kem Jesus va, kor GOD han e, så ville di jo bedt han! Så ka ska te for at di ska få øyne te å se? Ka e grunnen te at di verken ser eller egentlig ønske å se? Koffer har eg vært så heldig å ha god jord, der såkornet - Ordet - fikk voksa og bli te liv (EVIG LIV!) for meg, mens hos andre så e jordå enten hard, eller fugler eller torner komme og ødelegge såkornet før det har fått slå rot i jordå?

Alt dette har eg fundert på og spurt om. Kanskje ikkje akkurat formulert sånn men. Men det eg har sett litt, e at grunnen te at di ikkje vil følga Jesus, ofte e at di har sett på oss kristne og ikkje på Han. Og der e ikkje frelse i noen annen. Gjerningane komme di kje lenger med enn den rike unge mannen - som vendte seg bort fra Jesus fordi han møtte et kall te omvendelse. Fra synd og sorg og smerte. Te nåde, liv og overflod. Likavel va syndå for sterk, ønsket om å ver sin egen herre, ønsket om å fiksa ting sjøl.

Og mens eg har skjønt ennå mer om koss der bare e ein einaste vei te Gud, så har eg klart å mista blikket på Jesus sjøl.
Eg e på nattevakt og hørte på Jan Tore Olsens tale fra Høysangen. (http://famolsen.blogspot.com/). Han avslutta time 3 med: "Livet med Jesus e fantastisk."
- Oj, kor blei det livet med Jesus av?
Så leste eg verset på bloggen min, rett under bildet te høyre. "De som elsker ditt navn skal fryde seg i deg."
Eg skjønte at Jesus va i ferd med å lære meg noe. Noe aller viktigst - gjennom verdens viktigste skole. Mens eg har vært så opptatt med å ordne alt, å finne utav kor eg kan tjene Gud framover, komme meg rundt å snakke med mennesker for å gå i lære hos Jesus i livets skole, tjene penger for å kunne finansiere di planene Gud måtte ha, prøve å komme meg ennå mer rundt te folk for å dele kor god Gud e, og koss ALT me trenge e Jesus, frelsen og nåden, så hadde eg plutselig glemt det viktigste. Tiå med min brudgom.

Han som e alt. Han som e opphavsmann og fullender av troå. Han som e hjørnesteinen. Han som bære. Han som kalle. Han som e liv, og som derfor gir liv, og også opprettholde liv. Han som E gleden, kjærligheten og freden som overgår all forstand.
"Bare i deg har min sjel sin ro."
"Jeg nyter å sitte i hans skygge, hans frukt er søt for ganen." - Høys. 2,3

Eg e kje noe bedre enn Peter. Som svikta, og som begynte å synka mens han gikk på vannet, fordi han forstod at han i seg sjøl ikkje kan gå på vann, og då tvilte han på Jesu makt.
Men så får eg komma på ny. For tusende gong. Løfta blikket og se på min Frelser. Og der, på ny, så ser eg kor god han e. At den allmektige, hellige Gud elska meg så høyt at han gav sin Sønn for å dø for alle mine synder. At alt blei fullbragt på korset, at der e ingenting igjen å gjør.
  Og der. Ved å bli i Jesus, i hans Ord, så vil eg bæra frukt. Fordi HAN e fullenderen. Og eg skjønne koffer Jesus sa "gå å gjør disipler og lær di alt eg har befalt dokk".
For når folk slutte å gjer det, så hindre det såkornet å finna god jord. Når folk har tatt navnet "kristne" - og blitt lest som Kristi sendebrev i verden, men uten å holda seg te Jesus og bli i hans ord, då har di gitt folk et feil bilde av kem Gud egentlig e.

Det va kje løye at det alltid va enten eller med Jesus. "Den som finner sitt liv skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det."
Hvis eg ikkje miste min egen rettferdighet, mine egne forsøk på å ordna opp, fiksa livet, fiksa evighetsvandringen og billetten - då vil eg aldri finna kvilen, nåden og livet Jesus har å tilby. Og når eg får se hvilken rikdom eg eie i Jesus Kristus - og som eg får heilt gratis av bare nåde, fordi HAN gjorde det alt ferdig, då e der ingenting mindre å leva for, enn å forkynna Guds rike og Kristi herlighet te alle folkeslag. Fordi Jesus har gjort, så kan eg gjør. Eg ska bare få vandra i hans fotspor...


Margunn

Påske og Jesus

Eg e hjemma og har ferie.

Utrolig velsigna. Kvile, Rennesøy, FAMILIE OG VENNER, møter og feiring av det største under på jord - at Jesus kom og tok all vår synd og straff på seg, sånn at alle som tror på han ska få evig liv, masse turgåing, sosialt, fantastisk mat, deling av liv, lesing, mer familie, mer venner.

Eg har litt bloggefri, og ser om eg evt komme tebake :)

God påske!

 

Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for.

Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.

Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han.

Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.

Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred,          ved hans sår ble vi helbredet.

Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Han ble mishandlet, han ble plaget, og han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen.

Etter fengsel og dom ble han tatt bort. Men hvem i hans tid tenkte på at han ble utryddet av de levendes land fordi mitt folks lovbrudd rammet ham?

Da han var død, fikk han sin grav blant urettferdige og hos en rik, enda han ikke hadde brukt vold og det ikke fantes svik i hans munn.

Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom. Når hans liv er gitt som skyldoffer, skal han se etterkommere og leve lenge. Ved hans hånd skal det lykkes, det Herren vil.

Etter sin nød skal han se *lys•, han skal mettes ved sin innsikt.

Min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige, han har båret deres skyld.

Derfor gir jeg ham del med de mange, med de mektige deler han bytte, fordi han tømte ut sitt liv til døden og ble regnet blant lovbrytere. Han tok på seg de manges synd og ble rammet i stedet for lovbrytere.

- Takk Jesus, takk!

Min eldste store herlighet og takkeemne :)

Familiegjenforening og mor sin komlemiddag :) GLEDE!

Eg har spist Mormor sin grøt igjen!

Norske frokoster igjen. Og påskefred og ro te å nytan sammen med familie!

Gjensyn med venner og kjente :)

KAFFI!

Vakre Rennesøy.

Utpakking, for både den eine og den andre.

Jostein og Randi har flytta te Rennesøy, så me har både flytta, vaskt ut i byen og feirt med kaffi og spelekveld i ny leilighet - og hatt kvalitetstid med kjekke søsken!

Fint vær! Med någen salige snø-avbrytelser innimellom. Vår i Rogaland.

Tur!

Eg fant ut at der e ganske bra kaffesjapper i Norge og, sjøl om ein latte e ganske så mange kroner dyrere her.

Me hadde tacokveld på Ganddal. Som gamle hengekvelder på Tryggheim!

Mhm. This is where I live.

Vårstemning! - og lukt!

Henging, baking og kaffi hos Mormor. Å, så dyrebart og rikt velsigna!

Påskemøter og Rennesøyungdom. Påske e liga kjekt kvert år! :)

 

- Ha ei velsigna påskehøgtid!

Margunn

Koss havna eg her?

Jeg sitter på en strand i Vancouver, Canada og skuer utover stillehavet, og ser solen sakte gå ned i sjøen. Rundt meg sitter tre herlige jenter, fra Canada, USA og Finnland; alle tre venninner jeg har fått bare i løpet av di siste seks månedene - men alle tre venninner jeg vet jeg vil ha for livet, fordi vennskapene er så uendelig dype og vi kan dele alt.

Vi spiser middag i solnedgang, den eneste fine dagen servitrisen har hatt i den 2,5 uker gamle restauranten. Vi spiser nydelig mat, storkoser oss sammen, og får velsignet servitrisen og delt Guds kjærlighet med henne før vi går.

"Hjemme" i Vancouver møter vi Michiko's familie - som tar imot oss med mer enn hjertevarme. Mette og trette faller vi i søvn - 4 jenter på et lite jenterom, og her føler vi oss aller mest hjemme - i et rom med nære venner, når vi våkner og når vi står opp.

Selv om planene for bilturen tilbake er endret fordi vi hørte om kø, får vi mekket den lenge-drømte-om-frokosten. Kaffe, varme scones, jordbær, blåbær, bananer og yoghurt. Delte minner, fellesskap og matglede. TAKK JESUS!

Middagsutsikt.

Et "tilfeldig", Gudfeldig hjem i Canada.

 

Så er jeg plutselig tilbake i Seattle med min skandinaviske venninne Mikaela. Vi har litt bagasje, men vil sjekke Fishmarket og verdens første Starbucks før vi drar hjem. Som om Guds finger bare putter alt rett foran oss for en perfekt dag, så går alt som smurt. Vi kikker innom noen butikker, storkoser oss som turister, og blir sultne akkurat på samme tid. Uten diskusjon eller hodebry vandrer vi noen meter for å finne en god plass å spise, da ingen vet hva vi vil ha, og ser plutselig en HardRock Cafe - det er som om den lyser mot oss.

Vi er en smule helseinteresserte, så selv om vi var klare for burgere da vi entret cafeen, så blir menyen som er adskillelig mer innholdsrik enn vi trodde, studert nøye. Vi finner det perfekte - mikser, legger til og deler forretter og sideretter, og gir bestillingen til vår kule servitør. Plutselig kommer han tilbake litegranne forvirret - mannen som satt og spiste sammen med sønnen på bordet ved siden av oss betalte lunsjen vår, men han ville ikke at vi skulle få vite det før han var dratt! 
Overveldet av velsignelse!

Vi kommer oss hjem, Mikaela for første gang for å treffe Marit og Kelly - og for oss alle å møte deres vennepar Abe og Carla, som skulle være her resten av uken.
Vi spiser FANTASTISK take-away pizza på amerikansk vis, nyter norsk, finsk, boliviansk kultursnakk og herlige mennesker, og disker opp med en herlig fruktsalat til dessert.

Selv med bagasjen måtte vi innom finske Marimekka når butikken plutselig lå rett for våre føtter - og fant dette pluss en nordmann som studerer i Seattle!

Hard Rock superlunsj - som en velsignet mann fra hvorsomhelst gav oss å spise!

På tur i Seattle!

 

Dagen etterpå våknet vi til finere vårvær enn finnest kan, og tar det helt chill. Etter to dager med vekkerklokka på før 6 har vi ikke hastverk, men klokka 9 er solskinnet utenfor for fristende. Vi tar oss en etterlengtet lang joggetur - og etter at Abe tilfeldigvis fikk forklart en løperute dagen før, fant vi en park, en strand og nydelig havutsikt, og kunne ikke bli mer oppladet for en ny dag i Seattle.

Vi kom hjem og spiste frokost med Abe og Carla som fortsatt var inne, og kom oss deretter ut på tur. Marit og Kelly er husverter over ende, og vi hadde ting å se, kaffe å drikke og mat å spise anbefalt, og kart og bussforklaringer for å komme oss ditt. 
Vi tok det chill og kom oss ikke engang gjennom halve listen, men latten, mockaen og cookien på Ladro var virkelig verdt tiden det tok oss å finne kaffesjappen Kelly påstod er den beste i byen, og utsiktspunktet gav oss ikke bare kule bilder, men også et helt unikt møte.

Vi fikk Laurel til å ta et par bilder av oss, og hun virket mer enn interessert da vi sa vi var misjonærer. Hun viste seg å være collegestudent på et kristent college her i Seattle, men Gud virket egentlig ikke så veldig nær for tiden. I en verden full av mange røster, og i en by som har en av USAs største selvmordsstatistikker, kan Guds gode, hviskende stemme noen ganger nesten forsvinne, fordi fristeren konstant prøver å fylle oss med allslags annet av stemmer, bekymringer og hindringer.

Vi fikk pratet, delt Guds kjærlighet og aldri skiftende skygge, bedt for henne og uttdelt kontaktinfo. Hun er hjertelig velkommen på besøk til Norge!

iPhone i mitt hjerte!

 

Eg slår øve på dialekt. Det e bare vanskelig å få prosessert alt som skjer, alt som eg oppdage at e sant om det å følga Jesus og stola på hans ord.

Mikaela reiste hjem i dag. Me hadde lyst å prøva god amerikansk frokost, så heile gjengen joina oss, før di kjørte rundt i byen og ga oss litt special sightseeing før Marit og Kelly kjørte oss te flyplassen.

Me kom hjem og være skinte opp igjen, eg tok en ny herlig joggetur, før alle 5 tok et par timer med herlig hagearbeid. Nytt hus og i etableringsfase - di kan ikkje så veldig masse hage, og jaffal ikkje eg, men herlige vennskap, nydelig vær og felles mål om mindre ugress og kortere plen - resultatet blei supersuksess.

Menyen i dag, eg va nesten ennå mett etter nydelig autentisk boliviansk middag i går, va grilla kylling, marinert på koreansk vis. Ein ekstra middagsgjest, pasta og salat te - og kaffi fra kaffimaskinen te dessert, før ennå mer utrolige samtaler med nye, gode venner.

Det virka så random, men Guds dager e langt fra random. Dette e dagen som Gud har gjort, han lar meg fryda meg og gleda meg på den! Kver dag åpne han så mange dører, bare lengte itte å velsigna sine barn, la sitt gode rike komma på jord, la sitt herlige navn forkynnas, oppløftas og herliggjøras. Å EG får vær barn av denne kongen, eg e utvalgt te å tjena han, te å leva han te ære. Eg har kje så mange ord, men eg fryde meg, og seie Abba, Far!

I mårå ska eg hjem. Itte over 6 måneder ska eg igjen setta beinå på norsk jord, se igjen utallige kjære og kjente, og bare VÆR sammen med familie og nære venner. Feire påske, lovprise og takke Gud for det største takkeemnet han har gitt oss - døden på korset og frelsen te evig liv - samtidig som me får nyte di mange, mange, mange ekstra velsignelser som følge med. Ferie, familiegjenforening, norsk, nydelig mat (som ikkje lenger trenge å beskrivas, men bare kan spisas!:)), turer i norsk skog og mark. Det ligge egentlig åpent. Jesus, du har blitt mitt liv - ta meg dit du vil. Eg vil gleda meg, alltid!

Boliviansk middag.

Carla fylte akkurat år, og Marit viste på ny sine dyktige kokkekunster med ei nydelig gulrotkake. Oppskrifter e vel plassert på min Mac!

Yes, this is where we live.

Amerikansk frokost e digg! Og kulturen e enorm, me venta nesten ein halvtime på ledig bord - kanskje eg ska prøve å spise frokost ute i Norge og, og se om eg får det same problemet :)

 

Sightseeing og Seattle fra ei ny sia.

 

 

Takk Far, for eventyr, opplevelser og herligheter! Men nå vil eg takka spesielt for det som ligge så mye, mye dypere og hjertenært - takk for et hjem, for familie og nære venner. 
Norge, eg komme HJEM!

 

 

- Margunn